så fine og mine....

Så var la familia fulltallige igjen.

Celine kom hjem etter noen dager hos pappaen sin med blåveis og strukket sene etter fall av hest og forslått rygg etter et mislykket slalom hopp. Ingen kan beskylde dem for å leve slaraffenliv eller Celine for å väre for forsiktig... Eller forsiktig i det hele tatt egentlig!

Så lenge hun lever er mottoet mitt.

"Så stor han har blitt!"

sa hun storöyd når hun fikk sett på bittelillebror. 4 dager gjör store ting med en liten kropp og når han fikk se sin kjäre storesöster lyste han opp:

Hverken kveldsmat eller filmen på tv fikk oppmerksomhet så lenge Mio avfyrte smil etter smil og pludret fornöyd.

"Nåååååå Han er såååå sööööt!"
Hun er ganske söt selv også synes den noget subjektive mor.

Mellombror lot smil väre smil og var fullstendig ubrydd pludringen som foregikk på vingen. Eller ubrydd er ikke rette ordet, han er nok ganske brydd og vil aller helst ha sösteren sin for seg selv men så lenge hun rette oppmerksomheten mot minstekrypet snur han ryggen til og gjör det han gjör best; tenker, funderer og deler med seg.

Fölgende fundering har brydd hans kröllete, lille hode denne helgen.

"Antarktis ligger jo helt på bunnen av jorden....Hvordan kommer man dit?"

"Tjaaa... Man kan vel kjöre fly eller båt!?"

"Hmmmm... Kanskje fly! Om man skal kjöre båt blir det ned en veldig lang bratt foss for å komme til bunnen på jorda!"