I blant skulle jeg önske jeg var en vever, sart, melkehvit, liten skapning.

 Som gråt sårt og sött med store, myke tårer som smalt i parketten. En sån som folk automatisk önsker å löfte opp å bäre på kongestol gjennom livet.

I stedet fnyser jeg, sier Pföy og ler rått av galgenhumor jeg ikke alltid föler.

Jeg er mer fargerik enn et juletre og tramper fram med en kjempes dundrende skritt.

Det er jo en illusjon.

Inget menneske er så stort og helt.