Om å fölge trender

Som blogger, uansett sjanger, alder, form og fasong, har jeg forstått at det er svärt viktig å fölge trender.

En av årets heteste trender er pastellfarger og jeg hiver meg på bölgen i disse i chinos`ene fra VILA.

Men er det virkelig bare jeg som ser på mine nye, trendige, pastellfargede chinos og tenker kjönnsrosa???

(Fargene her gjör nok ikke den pastellfargede herligheten justice desverre)

Helten Halvor- den helteneste av dem alle!

Storesmå barn ble i dag tidlig hentet hjem fra der de befant seg og pusset og pyntet etter alle kunstens regler.

En partisk mor, så som meg selv, vil si at de var ganske så söte når vi satte oss i bilen og kjörte mot Trögstad og Halvors konfirmasjon.

Sander var trött etter kompisovernattingen og sovnet utmattet på storesösters skulder og fikk seg således en velfortjent hvil på vei til festen.

Vel på plass, kun ti minutter for seint ute, ble vi mött av en staselig konfirmant.
Med fare for å väre partisk igjen; kanskje verdens flotteste!

Sander sier at Halvor er en av hans Spesielle Aller Beste Venner og gleder seg stort til hver gang de skal treffes. Til dagens feiring hadde han tegnet en tegning av han selv og Halvor i fengsel som han foräret Halvor på hans store dag.

Det sender kanskje ikke de beste signaler da konfirmasjonen liksom skal markere starten på voksenlivet og väre dagen da man önsker lykke for framtiden.

Og da helst ikke en framtid bak murene...

(Ikke at jeg ser for meg en slik for halvor)

Sander ble fryktelig oppbrakt da jeg kom trekkende på et kort til og penger som Halvor skulle få og synes det var fullstendig bortkastet. Han skulle tross alt få tegningen!

På noe tidspunkt, for 3 eller 4 år siden uttrykte Halvor noe slikt som at når han ble voksen håpet han at han skulle få en sån sönn som Sander.

Jeg vet ikke om han husker det men jeg husker det veldig godt, det er spesielle og vakre ord fra en prepubertal gutt.

Jeg vil parere med at når jeg blir voksnere så håper jeg at en (eller begge) av mine sönner vil bli som Halvor!

Da ville jeg värt stolt!

For mer klok, ärlig, åpen, varm, snill og fin type skal det letes lenge etter! 

Og for livets glade gutter går solen aldri ned:

Dagen ble feiret med den deiligste mat og skjönnsang atpåtil....

...til stor glede for både konfirmanten selv, hans söster, mor og övrige gjester.

Storesöster (og min kusine) Hanna har draget på gutter i alle aldre...

....iallefall de under 5. Det har vi fått bevis for i dag. Men vi mistenker at hun har draget på de over også!

 Celine og Sander har vi nesten ikke sett noe til. De har sprunget rundt fra bord til bord og familiemedlem til familiemedlem.

Sander har dirigert til både sang og bespisning av kaker, og hadde tidvis litt vanskelig for å forstå at festen ikke handlet om han.
Slik kan det gå når man er nestenminstemann i storfamilien og får i overkant mye oppmerksomhet,
men jammen skaper det en glad og trygg gutt.

Det var selvfölgelig gjester i fleng, fintfolk alle sammen.
Her sees Lars og Ada....

.... men da armene mine stort sett hadde mer enn nok med å bäre rundt på verdens beste tjukkas (Mio), som fortsatt er i smådårlig form og syntes fest var litt i overkant slitsomt, så ble det tatt litt lite bilder.
Her kan lille tjukkas sees sammen med fine Mann<3

Når den indre klokken til Mio hadde ringt for leggetid la han inn et höylytt veto om hjemreise og da lystret vi.

Vi la fin familie og det deiligste kakebord bak oss, takket for en fin ettermiddag i lystig lag og vendte hjem med bilen fulle av tröttinger, der förste mann sovnet för vi svingte ut av oppkjörselen og siste barn för Rakkestad.

Nå venter sengen for trötte voksne også.

Takk igjen for en fin feiring og Hurra for Halvor!

Fredagskos????

Det er fredag,

Celine er hos pappaen sin, Sander sover over hos en kompis (Forelöpig iallefall, det er tross alt förste gang han forsöker seg på den slags så vi får se om han vender hjem til brannbilsengen i löpet av kvelden) og Mio varver sov og skrik etter utspyttet sutt i sin seng.

Så da sitter vi her da, klokken åtte en fredags kveld...

Og hva gjör så rimelig arbeidsledige trebarnsforeldre på en svärt sjelden svärt stille fredagskveld?

Jo, vi ser selvfölgelig på

Laksefiske -

Minutt for minutt

på tv.

I blant må jeg faktisk reise meg opp fra sofaen og gå helt inntil tv`en for å forsikre meg om at det virkelig er et filmet program vi ser på og ikke stillbilde,

og visst, vannet kruser seg.

Jeg skjönner at det skal väre fredagsunderholdning,

og Mann tar til og med programmet opp for å kunne se det om og om igjen,

men jeg sitter like fullt her og föler meg ikke det minste underholdt....

Små streikoffer

Her i huset streiker barnas immunforsvar, Mio sövnstreiker og jeg husmorstreiker

og den siste uken har jammen Sanders barnehage blitt tatt ut i streik også.

Dette betyr to små gutter med ganske ulike behov å underholde på dagtid.

I dag stod piknik med naboer på planen.

Og akkurat i tid med at veskene var pakket, bleier skiftet og barn påkledd så kom regnet.

Som en jomfru födsel kom det fra skyfri himmel (Vel, nesten...) og tok oss på sengen.

Men rimelig samtidig med at himmelen åpnet seg og Sander kastet seg gråtende på gulvet fordi pikniken hadde dårlige overlevelsesodds så ringte Cecilie og inviterte til piknik på stuegulvet.

Men skal man på piknik må man jobbe opp en apetitt og gå på tur.

Hvem går over bekken etter vann når man kan gå rundt spisebordet for å piknik`e på stuegulvet?

Glad (Ja, faktisk!) gjeng klare for tur!

Til tross for grått vär og kort tur var humöret og appetitten upåklagelig!

Det ble bespist, lekt og herjet blant de yngre mens vi "opphav" omgikks avslappet i sofaen.

Streik er ikke det värste i verden.

Og etter noen timer, når de fleste gjestene hadde gått hjem og bare Sander, Mio og jeg overstayed our welcome, var det to små gutter spm ropte höyt etter å få dra på den nye gressbanen og spille fotball.

Jeg kan ha hevet et öyenbryn eller to, for Sander er ikke den mest sporty av barn men fornöyd bega vi oss i vei og jeg tenkte at han kanskje hadde värt utsatt for gode influenser av sin kompis.

Vel på plass viste det seg at jeg kjenner min sönn....

Jesper sparket i gang ballen og Sander tok ansvar for flöyte og gule og röde kort.

Rett för Jesper skulle skyte ballen i mål blåste Sander i flöyta og viftet med alle kort han hadde og en småoverrasket Jesper bråstoppet.
Man formelig så tankeboblen over hans söte, lille hode
"Hva gjorde jeg nå for galt???"

Og slik fortsatte det. Jesper sparket om ikke uforstyrret så iallefall uten andre bein på ballen mens Sander....

...blåste i flöyta....

...komanderte....

...dirigerte....

...og til slutt forsökte sende en uforstående Jesper av banen.
Alt uten å ha värt i närheten av ballen selv.

 Heldigvis er de söte, små de besteste venner og det er intet ondt bak denne hardhendte dömmingen.

Jesper lot seg ikke plage og fortsatte trene mens sander stod pal

...med flöyte og kort.

En nabo fikk binde bikkja og stille opp som keeper, jordsmonnet ble sjekket....

Jesper scorer mål etter mål og Sander står like urörlig med sine röde og gule kort.

"Ta ballen da!"
Men Nei....
Sander ligger kansje ikke under korkeken og luktar på blommorna men han springer ikke rundt med dom andra barnen heller...

Etter ivrig oppfordring fra mor forsökte han seg til lsutt på noen meter med ball men ble akutt sliten og overga ballen til Jesper igjen.

 Vår lille teoretiker.

Han diskuterer heller fotball enn faktisk å spille det.

Han vil snakke om dinosauruser i stedet for å leke med dem.

Han kan alt om ishockey men vil ikke ta på seg sköytene....

Teoretiker eller besserwisser, jeg vet ikke jeg....

Og söteste Julie rula huskestativet ubrydd av gutta.

En svärt hyggelig barnehagestreikedag har vi hatt og vi takker Cecilie `n crew hjertligst for gjestfriheten!

Hadde det ikke värt for at Sander kun har 28 dager igjen av barnehagelivet sitt för ferie og deretter flytt til Österrike så hadde streiken bare kunne fortsatt for vår del!

Vi lider ingen nöd,

streik on and get what you want, workers!

Tenner?

 Lille Miomus har siklet i strie strömmer, hogd som en piraja etter alt han har kommet i närheten av og gnagd som den lille Miomusa han er på alt fra sine små, söte never til våre store og ganske usöte never.

Stefan har ropt "Ulv", eller "Tenner", i mange uker alt og nå begynner jammen jeg også;

Nå kan de ikke väre langt unna!

Selv nattestid river han sine gommer til blods med sylskarpe negler og gråter sårt når sutten blir erstattet med vondt.

Sander synes Mio er mer skrikfull enn vanlig og jeg ser meg nödt til å si meg enig med han.

Det sutres og sures...

Hvilket selvfölgelig kan forklares med at den vesle stakaren hoster som om han skulle ha en sleng av KOLs og således fortsatt ikke er helt frisk etter forrige ukes virusmareritt,

meeen

vi velger å skylde på tenner.

Eller soon-to-be tenner!

Men klekkingen av tenner förer også med seg noe festlig.

All denne gnagingen og gnikkingen på nakne gommer gjör at han får usedvanlig mange underholdende ansiktsuttrykk. 

Kjärt barn har mange navn men jammen har det ikke mange uttrykk også,

her fölger 10 sekunder i Mio`s liv:



Gladgutt med sammenbitne gommer...

...og sikla rennende.

????

Du piller ikke den töffingen på nesa!

Og når vi begynner å le....

.... går vi tilbake til sjokka igjen.

Manufakturering

Dagens ord:

Manufaktur

Oppslagsord	Ordbokartikkel
manufaktur	manufaktu'r m1 (gj fr og eng. fra mlat, eg 'laget for hånd', av lat. manus 'hånd' og facere 'lage') 1 (fabrikkmessig framstilt) vevd el. strikket tøy, tekstilvarer 2 manufakturforretning

I går lot jeg meg inspirere av media og truet med streik. Husmorstreik! Mitt eneste krav var en fridag og med varsel om umiddelbar streik infridde motparten umiddelbart.

Og med en hel fridag til rådighet ringte jeg sporenstreks opp min lille Polly Pocket, Therese, for å avtale et besök til Nordby Manufaktur.

Så når morgenkvisten kom satt vi der da; barnefrie og mannelöse i hennes lille, nye Alfa Romeo anno 2012 som velvillig fraktet oss til vårt manufaktureringsparadis:

On the road again

Vi innså raskt at vi ikke var i närheten av å fölge dagens trender som tydeligvis er både smaklöse og uflatterende. Neonfarger, billige stoffer, en dårlig kombo av ettersittende og oversized....

Ingen skal si at vi ikke prövde...

 En dag i sneglefart der alle pröverom besökes og inget plagg får henge urört, hvor man ler til intet öye er tört og til det verker i glemte magemuskler skulle väre alle småbarnsmödre forunt i blant.

Vi har lunsjet, snakket i overkant mye tull og littegrann alvor, manufakturert bankortene varme og i sedvanlig ordning kommet opp med en bedriftsidè.

Slik vi alltid gjör når vi er på to og ikke lar vår kreativitet innskrenkes av våre ektefellers begrensende realisme.

Denne gang en Rompetaske Manufaktur med slogan;

Under buken henger...

tasken!

Vi skal jobbe med et smaklöst produkt (Som tydeligvis er svärt i tiden!) i smaklöse neonfarger i dyreprint.

Vi har selvfölgelig også jobbet med muligheten til å kunne ha bilder av kjäre, eller ukjäre, i ulike situasjoner på förstetaskelommen, eller hva med et festlig sitat?

Også veldig i tiden!

Kan vi mislykkes? Jeg tror ikke det.

Noen er födte manufakturerere og andre ikke liksom.

Men alle ting har en slutt. Og så de gode.

Plutselig var middagstid kommet og gått og vi ble etterlyst via nymotens teknologi, også kalt short message service eller bare sms, og det var bare å nyte siste rest av en deilig fridag  og kjöre i en fin bil i fin ettermiddagssol med sin BFF<3

Romantikken er ikke död, den er bare veldig, veldig sliten!

Sivilstand: Gift

Jeg var, som tidligere nevnt, ikke videre opptatt av denne formaliteten men lot meg lede til alters og sitter her i dag som gift.

For all del; dette var inget offer for meg!

Bare jeg slapp unna hvit, blötkake kjole, gjester, planlegging, kasting av bukett, stiv middag med alles öyne på netopp meg og å sitte igjen med regningen for lidelsen så kunne jeg gjerne overväre  en enkel seremoni og signere et papir for å glede min partner in crime.

Mannen var jeg jo fornöyd med.

Men når man har et slikt syn på ekteskapet, og også er kjent for å väre Nordens minst romantiske kvinnemenneske så sier det seg nesten selv at bryllupsdagen ikke blir feiret hardt her i huset.

De to foregående årene har den faktisk gått oss begge hus forbi uten at vi ens har reflektert over at den har kommet og gått för uker, eller i  värste fall måneder, etterpå.

I fjor endte vi faktisk, en måned på etterskud, opp med en mindre disputt om hvilken dato vi hadde giftet oss på, hvilket endte med at jeg ved leielighet fant fram vigselsattesten vår for å bekrefte hvem av oss som hadde rett.

Eller eventuellt ingen av oss.

Men i år.... I år dere!

I år kom min make troppende opp med pose fra byens beste gullsmed med sirlig innpakket eske med disse öredobbene i:

Matchende til gifteringen min, grove og hvite (Dog betydelig blankere enn bildet antyder) og signert Efva Attling.

Han gratulerte meg hjertligst med 5 års bryllupsdag, gjorde han....

"Tusen takk!" Sa jeg overrasket.

Overrasket både fordi det etter mine beregninger da virkelig bare hadde gått 4 år siden vi giftet oss i 2008, desuten hadde bryllupsdagen vår värt dagen för.

Men mest av alt ble jeg faktisk gledelig overrasket fordi han plutselig, og som sagt veldig overraskende, fölte at han hadde noe å feire og ville gjöre det med å gi meg noe varig og vakkert.

Om enn en dag sent eller 364 dager for tidlig....

<3